Dagbladet skriver 15.04.09 om nedlegging av passkontor. Pga prisen på de biometriske kioskene (130 000 kroner) kan ikke alle lensmannskontorene utstyres med disse apparatene. Hvorpå lensmann Geir Vidme i Flå setter ord på det usigelige:
" Lensmann Geir Vidme i Flå, et lensmannskontor som ikke vil få de nye biometriske kioskene, ser på dette som en sniksentralisering av hele lensmannsetaten. - Det er en tragedie. Folk i Flå kommune må nå kjøre fem mil til Gol for å søke om pass, sier han til Nationen."
Ja, det er en vond og slitsom verden vi lever i. Selv må jeg dra 5400 kilometer for å få nytt pass. Til Rio de Janeiro. Men heller til Rio enn til Gol..Av lensmannens uttalelser skulle man tro at søknad om pass var en hverdagslig rutine, på linje med å handle melk og brød. Eller gjær og sukker i Flå. Men om man skal 10 000 mil til Thailand på ferie, og trenger pass, kan de ekstra 5 milene være tunge, ja, selve tungen på vektskålen for heller å holde seg hjemme i ferien. Ikke dra til Gol engang.
Men - de brave borgere av Flå ser nok denne samvittighetsløse raseringen av distriktene som en ny spiker i kista, de siste 60 år har folketallet i Flå sunket fra 1500 til 1000 mennesker.
torsdag 16. april 2009
mandag 6. april 2009
Dalai Lama og andre religiøse diktatorer
Dette er ikke et forsøk på å forsvare eller forklare Kinas anneksjon av Tibet.
Gjennom århundrer var lamaismen, den tibetanske buddhismen, diktatorisk statsreligion i Tibet. Ikke statsreligion slik som statskirken, men snarere statsreligion slik den katolske kirke i sine velmaktsdager i middelalderen. Med hals- og hoderett.
I et diktatur er kontroll av informasjon imperativt, ofte med brutale virkemidler. I et religiøst diktatur faller denne kontrollen lettere, all den tid makthaverne kan true med helvetes død og pine for de som ikke følger den smale vei.
Av samme ubegripelige årsaker som i andre store religioner, er kvinnene annenrangs også i lamaismen, kun menn kan bli munker/prester. Dette godtar kvinnene i et religiøst diktatur. Igjen – død og helvetes pine om de ikke godtar det.
Tibet er et grisgrendt land der man må jobbe hardt for føden. Med opptil 40-50% av den mannlige befolkning i klostre i visse deler av landet, hvilte ansvaret for produksjon av fødemidler på kvinnene. Tungt. Som om de ikke jobbet nok ”i sitt ansikts sved” for å forsørge seg og sin familie, måtte de også forsyne klostrene med mat og annet husgeråd. Munkene skulle be for verdens frelse, ikke kaste bort tiden på de timelige problemer.
Barn ned i bleiealder ble internert i klostre, Dalai Lama blir ”funnet” og utvalgt som barn, og blir hjernevasket av den styrende religiøse eliten om sin predestinerte guddommelighet.
Om et slikt regime hadde eksistert i dag, ville bokstavelig talt hele verden fordømt det. Men – av en eller annen grunn er Dalai Lama verdenspopulær, og kan til og med skryte av en Nobels fredspris. Et anker for frihet. Og – demokrati? Kampen mot Kinas diktatur har gitt den nåværende Dalai Lama en status som forkjemper for demokrati. Historien om alle (de frie, demokratiske) politiske valg i Tibet under Dalai Lamas (og andre lamaers) regime er – samlet mellom to permer – tja...to permer..
Ayatollah Khomeini kjempet i sin tid mot sjahens brutale regime i Iran. Hvorfor ble ikke han like populær? Kan det skyldes noe så banalt som at Dalai Lama er et redskap for Vestens imperialisme, mens Khomeini og hans trosfeller veltet Vestens (les:oljeselskapenes) lydige tjener sjahen av Iran?
For å avspore litt, og det har man heldigvis lov til på sin egen bloggside, Saudi-Arabia er Vestens bestekompis blant de islamske land i området, mens Iran er den inkarnerte ondhet. Ikke bare fordi Iran støtter motstandere av staten Israel, men også pga sin sharialovgivning. Noe Saudi-Arabia også har – i rikeligere monn. Iran har til og med (et skinn av) demokrati, noe som ikke er aktuell politikk i saudenes Arabia.
Nei, fra Dalai Lama og Tibet til Khomeini og Iran og Saudi-Arabia dreier det hele seg om storpolitikk. Gjennom mange hundre år. Og forming av verdensopinion. Ikke at jeg unner tibetanere dette, og heller ikke er det et fnugg av realisme i dette, men som tanke-eksperiment kunne jeg godt tenkt meg Dalai Lama på ”tronen” i Lhasa. Kun for å bivåne hans demokratiske, frihetlige sinnelag. Om Dalai Lama skulle få flertall i et politisk valg i Tibet, må man respektere folkets vilje, om Khomeinis Islam eller Hamas vinner valg, er folket hjernevasket og ute av stand til å skjønne sitt eget beste.
Gjennom århundrer var lamaismen, den tibetanske buddhismen, diktatorisk statsreligion i Tibet. Ikke statsreligion slik som statskirken, men snarere statsreligion slik den katolske kirke i sine velmaktsdager i middelalderen. Med hals- og hoderett.
I et diktatur er kontroll av informasjon imperativt, ofte med brutale virkemidler. I et religiøst diktatur faller denne kontrollen lettere, all den tid makthaverne kan true med helvetes død og pine for de som ikke følger den smale vei.
Av samme ubegripelige årsaker som i andre store religioner, er kvinnene annenrangs også i lamaismen, kun menn kan bli munker/prester. Dette godtar kvinnene i et religiøst diktatur. Igjen – død og helvetes pine om de ikke godtar det.
Tibet er et grisgrendt land der man må jobbe hardt for føden. Med opptil 40-50% av den mannlige befolkning i klostre i visse deler av landet, hvilte ansvaret for produksjon av fødemidler på kvinnene. Tungt. Som om de ikke jobbet nok ”i sitt ansikts sved” for å forsørge seg og sin familie, måtte de også forsyne klostrene med mat og annet husgeråd. Munkene skulle be for verdens frelse, ikke kaste bort tiden på de timelige problemer.
Barn ned i bleiealder ble internert i klostre, Dalai Lama blir ”funnet” og utvalgt som barn, og blir hjernevasket av den styrende religiøse eliten om sin predestinerte guddommelighet.
Om et slikt regime hadde eksistert i dag, ville bokstavelig talt hele verden fordømt det. Men – av en eller annen grunn er Dalai Lama verdenspopulær, og kan til og med skryte av en Nobels fredspris. Et anker for frihet. Og – demokrati? Kampen mot Kinas diktatur har gitt den nåværende Dalai Lama en status som forkjemper for demokrati. Historien om alle (de frie, demokratiske) politiske valg i Tibet under Dalai Lamas (og andre lamaers) regime er – samlet mellom to permer – tja...to permer..
Ayatollah Khomeini kjempet i sin tid mot sjahens brutale regime i Iran. Hvorfor ble ikke han like populær? Kan det skyldes noe så banalt som at Dalai Lama er et redskap for Vestens imperialisme, mens Khomeini og hans trosfeller veltet Vestens (les:oljeselskapenes) lydige tjener sjahen av Iran?
For å avspore litt, og det har man heldigvis lov til på sin egen bloggside, Saudi-Arabia er Vestens bestekompis blant de islamske land i området, mens Iran er den inkarnerte ondhet. Ikke bare fordi Iran støtter motstandere av staten Israel, men også pga sin sharialovgivning. Noe Saudi-Arabia også har – i rikeligere monn. Iran har til og med (et skinn av) demokrati, noe som ikke er aktuell politikk i saudenes Arabia.
Nei, fra Dalai Lama og Tibet til Khomeini og Iran og Saudi-Arabia dreier det hele seg om storpolitikk. Gjennom mange hundre år. Og forming av verdensopinion. Ikke at jeg unner tibetanere dette, og heller ikke er det et fnugg av realisme i dette, men som tanke-eksperiment kunne jeg godt tenkt meg Dalai Lama på ”tronen” i Lhasa. Kun for å bivåne hans demokratiske, frihetlige sinnelag. Om Dalai Lama skulle få flertall i et politisk valg i Tibet, må man respektere folkets vilje, om Khomeinis Islam eller Hamas vinner valg, er folket hjernevasket og ute av stand til å skjønne sitt eget beste.
mandag 30. mars 2009
Høyre i kattepine
Nå har FrP festet grepet. Ifølge gallup. Og Høyre er i sumpen. Pest eller kolera. Og neppe kjærlighet i koleraens tid. Om der hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres.
Om Høyre velger å inngå et regjeringssamarbeid med FrP, må de ha uttenkt taktikken i god tid. Jeg vet ikke om det finnes hemmelige, interne galluper innen Høyre om hvordan de skal forholde seg til et FrP som landets største parti og eventuell regjeringspartner, men det er betimelig med en slik gjennomgang. Og grenseoppgang. Blant sine medlemmer og potensielle velgere.
To muligheter i en ikke altfor tenkt situasjon, altså om FrP og Høyre får (opptil) 50% av stortingssetene:
1.Ikke gå inn i regjeringsamarbeid med FrP
Om ikke Høyre søker regjeringsmakt med FrP , vil deres velgere – med god grunn – kunne spørre seg hva poenget er med å stemme på et parti som vegrer makt?
2. Gå inn i regjeringssamarbeid med FrP
Om de da ikke godtar FrP’s krav om f.eks. skattelette og reduksjon (50%) av overføringer til landbruket, vil FrP – med god grunn(?) – mene at Høyre er en bremsekloss som står i veien for et åpnere og mer liberalistisk samfunn. Om de godtar FrP’s krav, tja, da kan Høyre-velgere spørre seg om hva poenget er med å stemme på et parti som bedriver FrP-politikk.
Uansett blir Høyre svarteper i denne kabalen. Eventuell regeringskollaps og/eller manglende vil Høyre få skylden for. Blant den kompakte majoritet, for å sitere Ibsen nok en gang.
Forøvrig har jeg ingen tro på at FrP i regjeringsposisjon vil ruinere Norge. Klisje-frepperen vil muligvis bli skuffet over at bensinen ikke blir gratis og at han fortsatt må betale skatt, og at ikke alle veier i Norge får fire felt (slik at promillekjørere kan kjøre tryggere) og fri fartsgrense, også for promillekjørere, og at det fortsatt vil finnes muslimer og fargede i Norge under en FrP-ledet regjering.
Om Høyre velger å inngå et regjeringssamarbeid med FrP, må de ha uttenkt taktikken i god tid. Jeg vet ikke om det finnes hemmelige, interne galluper innen Høyre om hvordan de skal forholde seg til et FrP som landets største parti og eventuell regjeringspartner, men det er betimelig med en slik gjennomgang. Og grenseoppgang. Blant sine medlemmer og potensielle velgere.
To muligheter i en ikke altfor tenkt situasjon, altså om FrP og Høyre får (opptil) 50% av stortingssetene:
1.Ikke gå inn i regjeringsamarbeid med FrP
Om ikke Høyre søker regjeringsmakt med FrP , vil deres velgere – med god grunn – kunne spørre seg hva poenget er med å stemme på et parti som vegrer makt?
2. Gå inn i regjeringssamarbeid med FrP
Om de da ikke godtar FrP’s krav om f.eks. skattelette og reduksjon (50%) av overføringer til landbruket, vil FrP – med god grunn(?) – mene at Høyre er en bremsekloss som står i veien for et åpnere og mer liberalistisk samfunn. Om de godtar FrP’s krav, tja, da kan Høyre-velgere spørre seg om hva poenget er med å stemme på et parti som bedriver FrP-politikk.
Uansett blir Høyre svarteper i denne kabalen. Eventuell regeringskollaps og/eller manglende vil Høyre få skylden for. Blant den kompakte majoritet, for å sitere Ibsen nok en gang.
Forøvrig har jeg ingen tro på at FrP i regjeringsposisjon vil ruinere Norge. Klisje-frepperen vil muligvis bli skuffet over at bensinen ikke blir gratis og at han fortsatt må betale skatt, og at ikke alle veier i Norge får fire felt (slik at promillekjørere kan kjøre tryggere) og fri fartsgrense, også for promillekjørere, og at det fortsatt vil finnes muslimer og fargede i Norge under en FrP-ledet regjering.
Om frislipp og opphenting
Da Tromsø reduserte til 2-4 mot Rosenborg i det 84.minutt, ymtet en sportsreporter at TIL muligigvis hadde startet opphentingen for sent. ”Opphenting” er et uttrykk fra utholdenhetsidretter, sykling, maraton, der porsjonering av krefter er viktig og riktig.
Så – om man skal følge denne definsisjonen i fotball, så valgte Tromsø å slippe RBK fire mål foran, fordi Tromsø mente at en slik pangåpning ville straffe seg for RBK. Men – opphentingen startet altså for sent, kan det ha vært en taktisk blunder av Høgmo? At han hadde forventet at RBK skulle bli slitne etter det tidlige fire-måls-rykket, men at RBK åpenbart ikke ble så slitne som forventet?
A la Ingrid og Gretes såkalt taktiske blunder mot Joan Benoit i maraton-OL 1984?
Så – om man skal følge denne definsisjonen i fotball, så valgte Tromsø å slippe RBK fire mål foran, fordi Tromsø mente at en slik pangåpning ville straffe seg for RBK. Men – opphentingen startet altså for sent, kan det ha vært en taktisk blunder av Høgmo? At han hadde forventet at RBK skulle bli slitne etter det tidlige fire-måls-rykket, men at RBK åpenbart ikke ble så slitne som forventet?
A la Ingrid og Gretes såkalt taktiske blunder mot Joan Benoit i maraton-OL 1984?
Homofobi og kvinnelige fotballdommere
”Dommeren er homo”, ”CRonaldo er homo”, ”Liverpool suger”. Det ligger ingen implisitt homofobi i slike utsagn, kun en markering av at homoer og homofili er noe negativt, noe vi ikke liker.
I ”tilbakestående” Brasil Har de kvinnelige dommere og dommerasistenter. Som dømmer mannfolkfotball. På høyeste nivå. Serie A. I macho-landet Brasil er kvinnelandslaget i fotball mektig populært, og Marta er folkekjær, og det var full fest på flyplassen i Sao Paolo da kvinnelandslaget kom fra OL med sølv. Og brasilianere kan feste..
Malapropos kan nevnes at Brasils mannlige fotballlandslag fikk gå i fred ved hjemkomsten, bronse + 0-3-tap for arvefienden Argentina i semifinale er ikke kriterier for feiring.
I frilyndte og frigjorte Norge er kvinnelige fotballspillere (og skihoppere og håndballspillere) generelt bare (kvasi-) lesber som trenger seg inn på mannens enemerker. For ikke å snakke om kvinnelige fotballdommere som dømmer mannlige fotballspillere. På høyeste nivå. Det er ingen utopi, det er uønsket. Fra mannlige fotballspillere og deres supportere.
Mitt poeng? Tja, muligvis er jeg paranoid og konspiratorisk, men jeg har støtt en følelse av at de som skriker ”Dommeren er homo” og de som synes fotball er en sport for mannfolk, og kun for mannfolk, kommer fra de samme miljøene som krever at muslimske innvandrere må lære seg respekt for kvinner og homofile.
I ”tilbakestående” Brasil Har de kvinnelige dommere og dommerasistenter. Som dømmer mannfolkfotball. På høyeste nivå. Serie A. I macho-landet Brasil er kvinnelandslaget i fotball mektig populært, og Marta er folkekjær, og det var full fest på flyplassen i Sao Paolo da kvinnelandslaget kom fra OL med sølv. Og brasilianere kan feste..
Malapropos kan nevnes at Brasils mannlige fotballlandslag fikk gå i fred ved hjemkomsten, bronse + 0-3-tap for arvefienden Argentina i semifinale er ikke kriterier for feiring.
I frilyndte og frigjorte Norge er kvinnelige fotballspillere (og skihoppere og håndballspillere) generelt bare (kvasi-) lesber som trenger seg inn på mannens enemerker. For ikke å snakke om kvinnelige fotballdommere som dømmer mannlige fotballspillere. På høyeste nivå. Det er ingen utopi, det er uønsket. Fra mannlige fotballspillere og deres supportere.
Mitt poeng? Tja, muligvis er jeg paranoid og konspiratorisk, men jeg har støtt en følelse av at de som skriker ”Dommeren er homo” og de som synes fotball er en sport for mannfolk, og kun for mannfolk, kommer fra de samme miljøene som krever at muslimske innvandrere må lære seg respekt for kvinner og homofile.
Abonner på:
Innlegg (Atom)